ROGALANDS
AVIS 26.01.2004
Anmelder:
Einar Børresen
UUTHOLDELIG
SKJØNNHET
Sandviks
utstilling består av tre installasjoner, kalt tekstile figurer
- på vegg, i tak og på gulv. I installasjonen på
gulvet finner vi skjøre, ståltrådvevde former
påsatt små støpte dukke - eller barneansikter.
Formene
er
plassert oppi glasskrukker - gode gamle Norgesglass - og vokser
på en måte opp fra krukkene, som er plassert i definerte,
regulære felt.
De skjøre formene med barneansikter går igjen i hele
utstillingen, de henger som tørkede blomsterkvaster i to
felt i taket, og de finnes inne i krukkene som er montert på
vegg.
Det visuelle inntrykket i det vakre, lyssatte rommet er ytterst
estetisk.
Man blir grepet av en andektighet, av en høytidsstemning.
Både den strenge, regulære plasseringen, og bruken av
glasskrukker, det jeg i barndommen kalte syltetøyglass, bringer
tankene mot oppbevaring eller lagring. Hva er det som lagres? "Skinn
av virkelighet,"har Sandvik kalt utstillingen, altså
noe som ikke er helt ekte, som bare synes virkelig - som bare er
en illusjon. En fremstillig av illusjoner - alle våre tapte
sådanne - har vært et utgangspunkt for kunstneren. Skuffelser
vi samler opp og tar med oss videre i livet. Eller drømmer,
samlet opp og arkivert. Vi kan selvsagt utvide verket til å
være en samling og systematisering av alle slags minner.
Jeg opplever utstillingen som meget gripende, og så vakker
at det gjør vondt. De nevnte barneansiktene er heldigvis
ikke store og påtrengende, det ville ødelagt varheten
i verket. De antydes bare, for å fortelle at verket har med
menneskelig erfaring, med minner, historier og forgjengelighet å
gjøre. Mer direkte kan barneansiktene også ses som
en samling sjeler fra tapte barn. Et taust kor av forgangen uskyld.
Faren med å bruke så store ord om utstillingen som jeg
gjør her, er at jeg påfører den en patos som
jeg mener den selv unngår. Med sin lyriske lavmælthet
og systematiske strenghet virker den bare sterkere på betrakteren.
Meg tok den på et vis med garden nede, uforberedt på
en så sterk opplevelse. Lar man utstillingen få tid,
kryper den inn under huden på en og blir et minne for livet
- enten man ønsker det eller ikke.
|